"Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse, vi gledet oss ikke ved synet av ham." (Jes. 53, 2)
Den roten det er snakk om, er David. Han ble lovet en etterkommer på tronen til evig tid, står det (2. Sam. 7, 12-16). Han fikk mange etterkommere som ble konger, så kongetreet vokste og ble stort. Men da de ble bortført til Babylonia, tok det slutt. Da ble liksom treet hogget ned, og bare stubben stod igjen, minnet om kong David. Av denne slekta kom Jesus (Matt. 1, 1-16), ikke stor og mektig, men som en spire eller en kvist som skjøt opp – det var få som ga akt på Ham. Men Gud så Ham!
Den lite herlige skikkelsen som Jesaja nevner, peker nok på hvor ille tilredt Han var da Han ble korsfestet. Jesus ble både piska og slått og fikk ei tornekrone tredd ned over hodet (Joh. 19, 1-2). Det har vært blod og gørr og enda mer på korset... Ikke noe vakkert syn. I menneskers øyne, vel og merke. I Guds øyne, så var det noe helt annet! Han ser mer enn det ytre, forteller Bibelen (1. Sam. 16, 7b).
Så kan det kanskje virke som det er mange i dag også, som ikke gir akt på Jesus. Men vi vet at denne kvisten som skjøt opp, den er blitt til et stort tre som skyter stadig friske, nye skudd – som vi synger i en sang. Om folk ikke gledet seg over synet av Jesus på korset da, så kan vi glede oss veldig i dag. Ikke bare over det, men over den levende Jesus som seiret over døden!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
