"Men Elkana, mannen hennes, sa til henne: "Hvorfor gråter du, Hanna, og hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er du så sorgfull? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?"" (1. Sam. 1, 8)
Er dette ordene til en ufølsom mann som ikke skjønner hvor leit det er ikke å bli gravid når det er det man lengter etter (Ord. 30, 15b-16)? Kanskje. Men Elkana elsket Hanna høyt (v. 5). I disse ordene hører jeg liksom Guds stemme som spør: "Er ikke Jeg mer for deg enn det du drømmer om og lengter etter?"
Noe inni meg svarer et høyt JA på det spørsmålet, samtidig som jeg også kjenner på savn og udekkede behov. I dette kontrastfylte spennet lever jeg. Spørsmålet er kanskje hva jeg gir mest oppmerksomhet. Jo mer jeg fokuserer på det jeg savner, jo større blir det. Hvis jeg derimot går til Gud med det, øser ut det leie og fokuserer på Ham og det jeg tross alt har, så blir faktisk smerten mindre og gleden og takknemligheten større.
Gud spør ikke fordi Han er ufølsom, men fordi Han elsker meg så høyt. Og jeg kan vite at jeg er alt for Ham (Jer. 31, 3-4, Joh. 3, 16).
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
