"Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham!" (Job 35, 14)
Jeg lurer på om anfektelse er det vanskeligste for oss kristne. Alt annet kan være tøft nok, men hvis vi har opplevelsen av at Gud er nær og med oss i det, så er det ikke bare mørkt. Anfektelsen er skikkelig mørk. Tvilen river i sjelen, gamle synder står fram med all sin gru, Gud føles taus og langt borte. Hvordan skal vi holde ut det? Hvordan kan vi finne veien videre?
Kanskje hjelper det å huske at dette er en test. Under en test er Gud taus, akkurat som andre lærere. Men Han er til stede og følger med. Det du har lært fram til nå, er det du skal bruke under testen. Noen ganger kommer vi styrket ut av det, andre ganger feiler vi. Da ønsker Gud å vise oss hvor vi kom til kort, og så får vi nye sjanser til å lære - og bli testet. Det gir et prøvet sinn, som det står i Romerne 5 (v. 3-5). Det vil si et sinn som er testet OG har bestått, som igjen gir et sikkert håp. Alt sammen skjer fordi vi er elsket av Gud! Så hvil i det i dag, at om ikke du ser Gud, så ser Han deg, og du skal få vente på Ham!
Andakt fra Norea Håpets Kvinner.
