Da jeg var 10, 15, 20, 25, 30, 35
ville jeg så gjerne bli
noe
et stort navn
helt, stjerne, best
jeg vil fortsatt
nå ut
men aller helst vil jeg skrive. Aller helst vil jeg ha tid til å sitte med tekoppen om morgenen og se på soloppgangen og fuglene og la meg forundre. Aller helst vil jeg ha tid til å lytte til verden, og hvordan det er å være en kropp, en levende sjel, midt i alt dette.
Da jeg var 10, 15, 20, 25, 30, 35
ville jeg så gjerne bli
sett
av alle
jeg vil fortsatt
bli sett
vi trenger å bli sett
men av de helt nær. Og jeg vil se dem. Og det jeg ser vil jeg skrive, og håper det vil hjelpe andre å se seg selv tydeligere. Det er et lite håp. En spire. Som ikke lenger handler om meg. Og det er befriende.
Lenge trodde jeg at den eneste måten å bli likt på, var ved å være best, i alt. Jeg så ikke hvordan det drev folk bort. For selv om jeg likte andre med alle deres feilbarligheter, selv om jeg likte dem uten at de var best, så kan det ikke har virket sånn. Det kan ikke ha vært en god følelse at jeg hadde et behov for å være bedre, enn dem, alltid.
Fortsatt
kjenner jeg en trang til å vinne
finne fasit
men verden har ikke to streker under svaret
og ingen vinnere. For hva er det du vinner, når du står alene på toppen?
