I
Har ikke et barndomshjem
et sted der jeg
og alle søsknene mine sprang barbeint
gjennom vannsprederen
et sted hvor unga våre
skal gjøre det
(hvis vi får unger da)
et sted
hvor jeg veit
at slik er sommeren
slik er høsten
vinteren
slik er våren
Jeg har bruddstykker
mellomlandinger
balkongkasser rundt røttene
for å stoppe dem fra å spre seg
vokse for dypt
lette å ta med seg
henge opp igjen på nye steder
Jeg har
denne koppen
disse bildene
bøkene mine som lukter
kjent uansett hvor
jeg åpner dem
II
Jeg gikk den vanlige runden min i dag. Den helt vanlige runden. Ikke modifisert for hålkeføre. Vinden var varm og det føltes som om det ikke var noen vei tilbake lenger. Vinteren er helt over.
(I hvert fall håper jeg det.)
Jeg er 38 år gammel. Jeg har aldri bodd på ett sted lenger enn fire år. Dette er min tredje vår i denne leiligheten. I dette nabolaget. Det er sannsynligvis min siste. Jeg visste det da jeg flyttet hit, at dette stedet ikke var for evig. En 30 kvm sokkelleilighet, med alt på ett rom. Likevel er det vemodig. Jeg er lei av å flytte. Jeg vil finne et sted som er hjem. Jeg vil falle til ro. Følge naturen, ikke bare gjennom noen sesonger, men et helt liv.
Så jeg håper livet mitt blir langt.
III
Jeg har lister over alle stedene jeg har bodd. Det er mange. Jeg husker ikke hvor mange, og orker ikke å finne listene, eller begynne på nytt. Jeg lurer på om jeg født med denne uroen, eller om jeg har fått den, etter alle gangene jeg flyttet med militærforeldrene mine. Og likevel, alltid dette behovet for å bygge rede. Ha et hjem. Et trygt sted. Noe som ingen kan ta fra meg.
IV
Jeg trenger en skog å prate med. Røtter å takke og greiner å flette fingrene mine inn i. Jeg trenger et hus, ei hule som er mi, men jeg trenger også ei jord å plante skosålene mine mot. Fugler å bli kjent med.
