Manifest
Jeg liker det sære.
Jeg elsker det sære
snåle
merkelige
i musikken
og litteraturen
og kunsten
og i folk (i hvert fall litt på avstand).
Det får magen min til å le
og hjertet
og munnen
og øynene spruter
latter utover
alt det merkelige
denne merkelige kloden
dette livet
hvor alt kan skje.
Så hvorfor prøver jeg å temme det?
Temme meg?
Nei, jeg vet:
Jeg prøver ikke å temme.
Jeg bare glemmer.
Det er travelheten som temmer
alle måttene
og burdene.
Men når jeg stopper opp
bobler det sære til overflaten igjen
løper jeg etter det
eller står
fjetret
og ser på
alt det vidunderlig sære
som finnes
og som ikke finnes
ennå.
Her er mitt manifest: Å elske
med hele meg
alt det jeg elsker
alt det sære
og fine
og rare
alt det som ikke alle andre har sett ennå
fordi de ikke tør
eller er for travle
og jeg skal skrive om det
og snakke om det
og sprute latter og kjærlighet
og pauser
utover
hele jordkloden
*
Hva er ditt manifest?
*
Denne uken har jeg lyttet til Sunniva Relling Berg sin podcast Skrivesnakk, der hun prater med Monika Steinholm og Asbjørn Rydland om å leve, eller ikke leve av skrivinga – og i diskusjonen på Instagram etterpå, kom jeg over et manifest av Andrew Simonet om å leve som kunstner. Steinholm og Rydland og Berg snakker om ting som er kjente for meg: At det er vanskelig å leve av skrivinga aleine – og Simonet skriver ting jeg kan godt fra før: Hvordan strukturere et kunstnerisk liv med balanse og overskudd. Men likevel satte det noe igang hos meg. Vi må ikke glemme kunsten oppi all denne strevingen med å kunne leve som kunstnere. (Ikke at dét er lett! Kunstnere trenger også penger! Er du kunstner så ta deg godt betalt der du kan! Og er du ikke kunstner, så kjøp kunsten til kunstnere du setter pris på hvis du kan!) Vi må ikke glemme hvorfor vi holder på med dette her. Vi må ikke glemme det vi elsker og brenner for.
Et av mine aller høyeste ønsker er å få kunne være på pausestedet på fulltid, og få lov til å undersøke og jakte på og la meg forundre over alt det sære og vakre uten å måtte bekymre meg for økonomien min. Jeg tror jeg hadde hatt det bedre da. Jeg tror jeg hadde laget bedre kunst. Men inntil da, rydder jeg plass, litt og litt, til mindre travelhet og mer særhet.
Måtte du få gode dager, kjære.
Stor klem
Din Kaja
