Jeg hadde satt alarmen på klokka 7. Ikke som et nyttårsforsett, men fordi det føltes på tide å komme inn igjen i en rytme. Inn igjen i et rom som er stort og stille nok til at det er plass til tankene mine der, og mulig å høre dem.
Klokken 05:16 våkner jeg av at en av bøkene fra bokhyllen over sengen treffer meg i ansiktet.
«Hva vil du nå?» tenker jeg. «Hva er det du vil at jeg skal legge merke til?»
Jeg er sint.
Jeg vil sparke, slå og bite.
Jeg får ikke sove igjen, så jeg står opp.
Ute snør det, og et mykt, orange lys fyller natta. Jeg veit det er lysforurensing. At det forstyrrer fugler og dyr, men det føles trygt og behagelig dette lyset.
Likevel er jeg fortsatt sint.
Jeg er ofte sint på andre fordi de ikke gir meg det jeg vil ha, eller det jeg tror jeg trenger. Jeg skammer meg over det, men disse brevene handler ikke om å være perfekt, de handler om å være et menneske, så jeg skriver om det likevel.
Det er sjelden jeg forteller om sinnet mitt, spesielt ikke til de det gjelder. I stedet glir følelsen over i en forakt for at den andre personen kan behandle meg på denne måten. Men når jeg stopper opp, når jeg tillater meg å kjenne på sinnet, oppdager jeg ofte at den jeg er aller mest sint på, er meg selv.
For jeg gir meg heller ikke det jeg vil ha, og jeg tillater at folk tråkker over grensene mine og behandler meg uten respekt. For å være helt ærlig, kan jeg finne på å gjøre det for dem, uten at de har bedt om det engang.
Misforstå meg rett: Det er ikke greit at folk behandler verken deg eller meg uten respekt. Vi har lov til å si ifra. Lov til å fjerne oss fra situasjonen. Men den manglende respekten fra andre ville kanskje ikke fått lov til å vedvare, hvis det ikke var for den manglende selvrespekten, tendensen til å gjøre andre viktigere i livene våre enn oss selv.
«Du forstrekker deg» sier psykologen min. «Du tilpasser og tilrettelegger og justerer. Men hva gjør de for deg?»
Problemet er at jeg ikke ser forstrekkelsen før det er for seint. Eller, det er kanskje aldri for seint. Men jeg ser den ikke før lenge etter at den er blitt en vane. En selvfølgelighet.
Hvordan bygger man nok selvrespekt, og selvbevissthet, til å unngå det? Til å skjønne hva som er å forstrekke seg, lenge før man gjør det?
Det er ikke rart vi blir sinte, når andre ikke forlater seg selv for oss, på samme måte som vi gjør for dem. Det føles urettferdig. Skeivfordelt. Og det føles skummelt å skulle slutte med det. For hva om den andre personen ikke fyller igjen tomrommet som blir igjen? Hva om de ikke kommer etter, hvis vi trekker oss unna?
Det har sluttet å snø. I hvert fall for nå. Et tjukt lag ligger over julelysene på balkongrekkverket.
En bekjent har skrevet en tekstmelding i løpet av natta for å fortelle meg om hvor viktig Motlys har vært i det blinde miljøet.
Jeg gråter en skvett.
Det har gjort mer vondt enn jeg har villet innrømme at boka ble forbigått i stillhet av anmelderne.
Jeg synes den hadde fortjent mer, men i det minste har jeg dette: At flere i miljøet synes at boka er noe av det beste de har lest om å bli blind, og at den gis til venner og familie for at de skal forstå hvordan det føles å miste synet.
Og det er kanskje det aller viktigste.
Måtte sinnet ditt vise deg vei
I kjærlighet
Din Kaja
