Om å slette
I
Jeg sletter
skriver og sletter
sletter og sletter
begynner på nytt
og sletter
II
Jeg sletter ord
tanker, historier
sletter hundretusen liv
i synapsene bak
smilet
det rolige blikket
III
En gammel elsker
sa det er skummelt
når jeg tar telefonen
midt i en krangel
og sletter alt det vonde
med en stemme
som sier at alt er bra
så til og med han
nesten tror på det
IV
Vivian Gornick
kaller det rektangelet
den tilstanden jeg leiter etter
fordi jeg har kjent den før
men ikke som noe firkanta
den er en kribling i panna
(noen har sagt det er det tredje øyet)
som et flimmer for øynene
en visshet når jeg slipper taket
jeg sletter og begynner på nytt
til jeg finner det
V
Den gode teksten, nei, den gode skrivingen, finnes i tilliten. Når jeg lener meg inn i tomrommet og stoler på at tomrommet tar i mot meg. Jeg venter ikke på inspirasjonen. Jeg lurer den frem. Jeg skriver, sletter, skriver, ser ut av vinduet, myser etter flimmeret, ser vekk, kjenner ett ord som murrer, en halv tanke, griper tak i den, slipper tak i den, sletter, begynner på nytt.
VI
Slett, slett, sier kurslederen om de dumme tankene.
Akkurat som i et dataprogram.
Slett.
Er du sikker?
Ja, slett.
Jeg sletter gode tanker også.
Fordi de ikke flyter.
Ikke svever for meg.
VII
Sæterbakken sa at det i et essay alltid finnes to om.
Om-et teksten sier at den handler om, og om-et den faktisk handler om.
At teksten konsentrerer seg så sterkt om ett om at det andre trer frem som flimmeret du må myse for å nesten se.
Jeg sletter alt som ikke hører til og håper det som står igjen skal si noe annet enn det jeg faktisk har sagt.
*
Hei kjære,
Hva sletter du?
