– Slipp, slipp, slipp, slipp, sier kiropraktoren.
Hun dytter fingeren hardt inn i enda en av de steinharde musklene mine.
Alt henger sammen med alt. Kjeven og skuldrene og mellomgulvet og hofteleddsbøyerne. Får ikke fikset bare det ene. Drar du i én tråd, rakner alt.
Jeg prøver å konsentrere meg om å trekke pusten dypt, lete etter noe å slippe tak i, men alt vil bare trekke seg sammen, og tårene pipler. Bygger seg opp i små demninger som brister og farger kinnene mine mascaragrå.
*
Jeg holder meg selv
oppe
spenner. hver. minste. lille. muskel.
jeg ikke engang vet finnes
holder meg selv
på plass
så jeg ikke flyter ut
eksploderer
*
– Det du har lært er ikke sinne, sier psykologen. – Det du har lært er aggresjon og vold, og det er ikke rart at du synes det er urimelig. Men det er ikke sinne. Du har lov til å være sint.
*
Jeg holder meg selv
klar
ingen overrasker meg
forutser
alt
klar
til å beskytte
slå
løpe
*
Jeg øver meg på å puste. Helt ned. Øver meg på å rette meg. Helt opp. Strekke toppen av hodet mot himmelen, brystkassa frem. Avsløre alle muskler som spenner seg uten at jeg trenger det. Ti sekunder senere har jeg kollapset fremover igjen. Musklene like stramme som før.
Hvor lenge må jeg holde på på denne måten. Hvor mange ganger må jeg slippe tak for å motvirke alle årene i helspenn.
*
Holder meg selv
trygg
tror jeg
men kroppen
smuldrer opp
fra innsiden
*
På vei ut fra behandlingsrommet føler jeg meg svimmel.
Jeg lurer på hvem jeg er hvis jeg slutter å holde meg selv fast. Hvor energien kommer til å gå, hvis den ikke trenger å gå til dette.
Slipp, slipp, slipp, slipp.
