I
Jeg har klatret helt opp på den øverste klippen. Lundefuglene kommer nærmere her. Noen ganger så nær at du kan se det orange i nebbene deres.
Plutselig hører jeg et gisp fra de som står lenger ned.
Like til høyre for meg letter en stor, gråspraglete kropp. Bretter vingene ut over fjorden. Jeg glemmer å puste, lundefuglen også, men havørna bryr seg ikke. Flyter bare oppover mot fjellet på den andre siden.
II
Nå i juli har vi en utfordring i Praksisprat om å dele én vill ting vi har gjort hver dag. Én ting vi har gjort for å være mest mulig oss selv. Jeg blir rørt over å lese noen av de tingene de andre deler. Og jeg begynner å stille meg spørsmål. Hvor fri er jeg egentlig? Hvor fri vil jeg være, hvis jeg er helt ærlig med meg selv? Hvor redd er jeg for min egen frihet? Hvilke rammer må jeg ha for å tro at jeg er trygg? For å våge å være fri? Hvor trygg må jeg være for å fjerne flere av rammene?
Mennesket er et sosialt dyr. Vi trenger å høre til for å ha det bra. Hvordan kan jeg være fri og høre til samtidig?
III
Vinden står inn fra havet. Ørsmå dråper med saltvann legger seg over ansiktet mitt. Jeg har sett tjuvjo, tjeld, makrellterne og krykkje, moltekart, rosenrot og blålilla blomster jeg ikke vet hva heter. Når jeg går langs brygga blir yngelen som svømmer blant tangen større desto lenger ut jeg går.
Jeg mener å huske at Sokrates sa at det kun var byene som kunne lære ham noe. Her oppe lærer jeg å puste igjen.
*
Er du redd for din egen frihet? Hvilke rammer trenger du for å tro at du er trygg nok til å være fri?
Stor klem
Din Kaja
