For en del år tilbake ble jeg introdusert for et slagord av det som har blitt en god venn og pastorkollega for meg: «En kirke for hele livet». På det tidspunktet hadde jeg hatt noen nydelige år i et ungt fellesskap, der flesteparten var i 20-årene. Det var mye gøy med dette, men likevel var det noe ved det å være en kirke for hele livet, som tiltalte meg. I årene etter dette har jeg tjent i menighetsfellesskap som har hatt alle generasjoner samlet, og opplevd dette som utrolig rikt og meningsfylt.
Jeg opplever at mange har et ønske om å være flergenerasjonelle fellesskap. Noen lever i det, mens for andre er det et mål de strekker seg til. Å lede i en flergenerasjonsforsamling har vært meningsfylt på flere dimensjoner. Det har vært fylt av mening, men også fylt av meninger. Når genereasjonene samles er det mange forskjellige behov og ønsker, og det kan oppstå kløfter mellom generasjonene.
I dag har jeg med meg tre personer som alle er engasjert i forsamlinger som er flergenerasjonelle. Vi skal snakke om det vakre og det vanskelige ved flergenerasjonsmenigheten, og forhåpentligvis får vi med oss noen gode råd og perspektiver for menighetsbyggingen på dette området. Kjekt at du er med når vi tar samtalen: Flergenerasjonsmenigheten – til glede eller besvær!
