Når alt stopper opp, og du ikke kommer deg videre før du tar et oppgjør med det som har vært – da ligner livet på A Big Bold Beautiful Journey. Filmen minner oss om at den største reisen ikke alltid handler om å reise til et nytt sted, men om å våge å gå inn i de rommene vi helst vil holde stengt.
I stedet for å se Tom Cruise redde verden i et umulig oppdrag for n’te gang, våget fire mannfolk seg inn på den romantiske filmen A Big Bold Beautiful Journey. Det ble en vakker og modig reise – både på lerretet og i samtalen etterpå.
Filmen, regissert av Kogonada, er først og fremst et visuelt mesterstykke. Farger, lys, kameravinkler og arkitektoniske kulisser er brukt med en presisjon som gjør at hvert bilde underbygger følelsene historien vil formidle. Samtidig bærer filmen preg av å ha flere lag: det du ser på overflaten – og det som peker dypere inn i livet.
I sentrum står David (Colin Farrell) og Sarah (Margot Robbie). Begge har levd hvert sitt liv, men føres sammen på en underfull og til tider merkelig reise.
Davids bil har fått påmontert en såkalt boot – den gule hjullåsen som brukes i USA for å sperre biler med uoppgjorte bøter. Bildet er enkelt, men tydelig: Davids liv har stoppet opp, og livet kan ikke fortsette før han våger å ta et oppgjør med det som har vært.
Inn i denne fastlåste situasjonen dukker et uvanlig leiebilfirma opp, som viser seg å ville hjelpe med mer enn bare bilen. Det medfølger nemlig en helt spesiell GPS – en “veiviser” i overført betydning. GPS-en tilbyr hjelp, men med et tydelig premiss: David må selv si ja til en reise hvor han konfronterer egen fortid og reflekterer over egne valg. Den kan vise vei, men ikke ta valgene for ham. Han må selv sitte i førersetet. Underveis finnes det teoretiske muligheter til å avbryte, men veiviseren anbefaler på det sterkeste å fortsette reisen helt hjem.
David hadde tidligere fått jenta han hadde jaget etter, men da målet var nådd, var det ikke så spennende lenger. Det viste seg å være sant på mange områder i livet hans – og i våre liv generelt, hvor det er lett å bli fanget i jaget etter lykken. Visdommen formidles på et senere tidspunkt i livet hans: Å være lykkelig blir man ikke ved å få det man ønsker seg, men ved å være tilfreds med det man har.
Etter hvert møter David Sarah, som viser seg å ha samme GPS – og som trenger hjelp til å ta tak i livet. Også hun må konfrontere fortiden og sine valg. For Sarah handler reisen om å våge å slippe noen innpå seg. Hun har ikke lenger tro på kjærligheten, for “det kommer vel til å gå galt til slutt uansett”, tenker hun. For henne, og for oss alle, handler det om å våge å slippe noen inn på dypet, bak de lukkede dørene. Risikoen ved å elske er at du kan bli såret – eller at du kan såre den andre. Og da er det kanskje best å la være å elske?
Filmen kan til tider virke rar. Midt i en skog eller langs en landevei dukker plutselig en dør opp. Når hovedpersonene går gjennom disse dørene, føres de inn i avgjørende øyeblikk i livene sine. Det kan være en situasjon med foreldre, en ekskjæreste eller en venn. Eller den gangen man gjorde noe man skammer seg over eller angrer på. Symbolikken er tydelig: Å gå gjennom dørene handler om å våge å gå inn i disse rommene i livene våre – og ta et oppgjør med de livsformende hendelsene.
Vi bærer alle på sorg og skuffelser, der ting ikke ble som vi hadde håpet. Det nytter ikke å flykte fra det eller feie det under teppet. Vi må våge å gå inn i sorgen og skuffelsene – også i feilene vi selv har gjort. Her ligger filmens kanskje viktigste visdom: Vi er ikke definert av våre feil. Vi kan ta et oppgjør, legge ting bak oss og gå videre.
Filmen kan til tider virke litt klisjéfylt, og følelsene treffer ikke alltid like sterkt. Men nettopp fordi den er så visuelt gjennomarbeidet, og fordi den våger å bruke eventyr og fantasy som språk, åpner den rom for tolkning og samtale.
Og det var det vi fire opplevde. Etter filmen snakket vi lenge – om kjærlighet, om livsvalg, om hvordan vi ofte låser oss selv fast i historien. En film som på overflaten kunne virke lett og romantisk, ble en anledning til å våge å gå dypere – også med hverandre. Kanskje er det nettopp dette en stor, modig og vakker reise handler om: å åpne dørene vi helst vil holde stengt, og våge å møte livet slik det faktisk er.
