I dag snakker Per og Henrik om den andre som ble henrettet som følge av det norske landssvikoppgjøret etter 2. verdenskrig. Han het Arne Braa Saatvedt (1922-1945). Han jobbet for det norske statspolitiet som var et samarbeid mellom Gessapo og Nasjonal Samling, Han gjorde dette for å få hevet beslagleggelsen på familiehytten. Vi får blant annet høre litt lyd fra dokumentaren De Siste Dødsdømte, Per leser også et brev som Arme Braa Saatvedt skrev til faren sin to måneder før han ble henrettet Det er også duket for NRK-hjørnet. God lytting!
Her er brevet:
«Min egen kjære far!
Tusen takk for brevet fra deg som jeg fikk gjennom Margot (Saatvedts søster). Jeg fikk tilfeldigvis tidligere høre at du hadde fått et nervesammenbrudd, og var blitt innbrakt på Sannerud sykehus. Det var fryktelig vondt for meg dette, men jeg har nå fått rede på at Margot (søsteren) og Ole (broren) som begge har besøkt meg, at du er blitt meget bedre. Du vet ikke hvor glad jeg er over at du er på bedringens vei.
Du skjønner far, de trenger råd og veiledning ut fra din livserfaring, og jeg vil be deg ta deg sammen for deres skyld. Jeg vet, far, at du ikke har vært deg selv siden mor døde. Det var et hardt slag for oss alle - mest for deg. Og når så dette med meg kommer, dette som må komme - kjære far - så ber jeg deg også ta dette med ro og besindighet. For mine søskens skyld og for mor.
Jeg har unngått en total sinnsforandring, en fantast og, en fanatiker har jeg vært. Jeg trodde på denne ideologien, på denne livsinnstillingen. Jeg trodde jeg hadde kjempet meg fram til den rette oppfatning av et mønstersamfunn, og jeg var så forblindet og oppglødd i denne lære, at jeg mente det var riktig å sette livet på spill med frontinnsats for å yde mest mulig til gjennomføringen av dette. Likedan bisto jeg Gestapo med min innsats. Her var jeg midt inne i kampsonen, og de nedbrytende krefter som har satt sitt preg på dette system. Jeg så det til slutt, men fornektet meg selv på grunn av en plagsom stolthet. Og så fikk jeg sanne ordspråket: Når djevelen har fått lillefingeren, osv.
Du skjønner far, at jeg i dag uten press, men ved overbevisning, med nakne fakta er kommet fram til denne erkjennelse og at jeg er straffskyldig - endog til å dø. Jeg sitter her helt tom, uten illusjoner, Jeg vet jeg skal dø, gå bort med det første. Og jeg er glad for det. Du far kjenne mitt sinn og syn på naturen etisk sett. Du vet jeg kunne ikke greie å sitte i fengsel i 20 år, 10 eller fem år. Og det eneste jeg eventuelt kunne hatt en liten sjanse til å oppnå ved en revidering av straffeutmålingen, var livsvarig fengsel. Far, jeg håper du skjønner meg nå, jeg vil gå bort nå. Sjanserne har vært der mange ganger tidligere, og det er et under at det ikke er skjedd før. Jeg ville bare snakke med deg først for at skulle vite min innstilling.
Jeg håper du kommer hustig gjennem dette, min kjære far og så får dere tre holde sammen i den første harde tiden som sikkert vil komme for dere, men ved Guds hjelp vil dere greie det, ved siden av de lykkelige og fordomsfrie år, som hadde den lykke å leve sammen under vår oppvekst, og skolegang, mens mor levde. Det er disse lyse memoirer som har holdt meg oppe og skaffet meg den sinnsro som har brakt meg gjennom disse siste dagene.
Så vil jeg be deg min egen far om min uforbeholdne unnskyldning for det jeg har pådratt ditt gode navn ved gjennom min naive subjektive og ungdommelige fanatisme å ha kastet meg ut i dette ragnaråk. Jeg vet det er en unnskyldning, men jeg vil du skal se at viljen er der. Jeg kunne hørt på dine råd om å gå skole.
Unnskyld meg, jeg kunne ikke bevege meg i periferien. Jeg måtte befinne meg i midtsatsen og offerets sentrum. Og der ble jeg da også ti
