Kjenner du det når du kjører hjem fra jobb?
Eller når du våkner midt på natta?
Eller når du står i dusjen en helt vanlig morgen?
Kjenner hva da?, tenker du kanskje…
Jo, et øyeblikk hvor du kjenner at:
"Livet må da være mer enn dette."
Du har jo alt.
Karrieren. Familien. Huset. Bilen. Respekten.
Alt du har jobbet for. Alt du har oppnådd.
Men likevel…
(Pssst - jeg har lest inn denne til deg, og du kan høre den på podcasten min HER - for da får du en enda dypere forståelse.)
Men likevel…
Noe mangler.
Og du vet ikke helt hva det er.
Det er ikke tomhet, egentlig
Det er mer som en lengsel.
En uro.
En indre stemme som sier:
"Du har mer å gi."
"Du er ment for noe mer."
"Det må finnes en annen måte."
Men så kommer de andre stemmene:
"Hvem er jeg til å ønske meg mer?"
"Jeg har det jo så bra."
"Kanskje er det bare sånn livet er."
Og så fortsetter du.
En dag til. En uke til. Et år til.
Med lengselen inne i deg.
Har du lagt merke til at folk alltid kommer til deg?
På jobb. I familien. Blant venner.
Folk kommer til deg når ting blir vanskelig.
De søker råd. De vil snakke. De vil bli sett.
Du er den trygge i rommet.
Den folk lener seg på.
Den som holder andre oppe.
Og du ser dem.
Du hører dem.
Du løfter dem.
Det gir deg noe.
En følelse av mening. Av å gjøre en forskjell.
Men så går du tilbake til hverdagen din.
Til møtene. Til rapportene. Til alt det administrative.
Til alt det som IKKE gir deg den følelsen.
Og gaven din?
Den fortsetter å brukes gratis. I feil rom. På andres premisser.
Mens årene går.
Det er en konflikt i deg
Mellom den ytre delen som har fått til masse i livet ditt.
Og den indre delen som lengter etter mer.
Hjertet ditt vil så mye mer.
Men så er det fornuftstankene som holder deg igjen:
"Hva om jeg ikke klarer å erstatte inntekten min?"
"Hvem er jeg til å kalle meg coach?"
"Vil folk miste respekten for meg?"
"Hva om jeg ødelegger det jeg har bygget?"
Og så blir du værende.
I det trygge.
I det kjente.
I det som ikke lenger fyller deg.
Men her er sannheten
Lengselen forsvinner ikke.
Den blir bare sterkere.
Og hver gang du ignorerer den, lekker det litt mer energi.
Litt mer glede.
Litt mer av deg selv.
Du har et valg.
Ikke et valg om handling – ennå.
Men et valg om å se sannheten:
Enten kan du fortsette å ignorere stemmen.
Eller så kan du bli nysgjerrig på hva den prøver å si deg.
Hva om det finnes en vei?
En vei som ikke krever at du risikerer alt.
En vei som ikke starter fra scratch.
En vei som bygger på det du allerede har.
På det gode ryktet ditt.
På erfaringa din.
På gaven du allerede bruker – bare på en dypere måte.
Uten å miste respekten.
Uten å ødelegge det du har bygget.
Men med muligheten til å endelig bruke deg selv fullt ut.
Jeg skal vise deg noe
I de neste dagene skal jeg dele to historier med deg.
Historier om mennesker som kjente akkurat det du kjenner nå.
Som hadde lengselen.
Som holdt seg tilbake.
Som trodde de trengte noe de ikke trengte.
Og som fant veien.
Ikke gjennom mer kunnskap.
Ikke gjennom mer kompetanse.
Men gjennom å bli sett dypere enn de så seg selv.
Den første historien kommer i morgen.
Den handler om Eygunn.
Hun hadde båret på en drøm i flere tiår.
Men noe holdt henne tilbake.
Les videre i morra.
Hjertelig hilsen Peter
PS: De siste dagene åpnet jeg opp for fire plasser i januargruppa i Master Coach-programmet.
Det ble jammen rift om de fire plassene, og jeg har nå en venteliste med fantastiske fine folk som håper å bli med neste gang.
P.P.S. Du ville ikke ha lest helt hit hvis ikke noe i deg gjenkjente dette.
Lengselen er ikke feil.
Lengselen er et kompass.
Og den peker mot noe ekte.
Spørsmålet er bare: Hvor lenge vil du ignorere den?
Masse kjærlighet til deg!
