Har du noen gang lurt på hvorfor folk alltid kommer til deg, selv når du ikke engang prøver å være den kloke rådgiveren?
Det er en ting jeg ser igjen og igjen hos mennesker som ender opp som fantastiske coacher.
Og det er ikke diplomene de har på veggen, eller utdanningen deres. Det er ikke ambisjonene deres eller planene de har.
Men det er et tegn, og det er at folk kommer til deg allerede.
De ringer deg. De stopper deg i gangen.
De blir sittende litt for lenge etter møter,
og de sender deg gjerne meldinger sent på kvelden med sånne ting som
"Du kan jeg bare lufte noe med deg?"
Og dette skjer ikke fordi du har svarene, men fordi de føler seg sett når de er sammen med deg.
De sier ting som:
“Du ser alltid ting litt klarere.”
“Det er rart, men jeg føler meg roligere til å snakke med deg.”
“Jeg vet ikke hvorfor, men jeg stoler på deg.”
Og hvis dette skjer, så er det ikke tilfeldig.
Det betyr ikke at du er coach allerede, men det betyr at du allerede gjør det som vi coacher gjør.
Hør, de fleste som ender opp med å coache de starter ikke med å vite at det er coach de skal bli når de blir store.
De starter med å oppdage et mønster.
Et mønster som de ikke engang så i seg selv før.
Fordi den driver med det på en helt naturlig måte. Det føltes helt naturlig, helt åpenbart.
Og så er de vant til at de ikke opplever det den driver med som så spesielt.
Men for oss andre som opplever deg og opplever å bli sett og hørt og få den roen å snakke med deg, så er det kjempestort og kjempeviktig.
Jeg husker da jeg møtte Erik første gangen han hadde vært avdelingsleder i femten år, og teamet hans presterte alltid over forventning og folk kom til han når ting ble vanskelige.
Men jeg spurte ham hva han gjorde som fikk folk til å åpne seg sånn for han.
Så svarte han bare "Hmm, jeg tror jeg bare lytter".
Og han sa det som om det var ingenting. Som om alle andre gjorde det også.
Men alle andre gjør ikke det. Ikke på den måten som han gjorde det.
Men jeg tipper at du gjør det. Hvis ikke, så har du ikke hørt dette, og det er ikke tilfeldig.
Dette er ikke flaks.
Det er noe du har med deg. En gave som du har brukt hele livet i alle rollene dine som leder, som kollega, som venn, som forelder og som kjæreste.
Og så har du sett andre. Du har løftet dem opp. Du har hjulpet dem å finne noe i seg selv som de ikke visste var der.
Kanskje har du tenkt, “men jeg er jo ikke coach, Peter.”
Nei, du kaller deg i alle fall ikke coach. Ennå.
I morra så skal jeg vise deg hvorfor akkurat dette mønsteret, det at folk kommer til deg, det er viktigere enn du har innsett til nå.
Hjertelig hilsen,
Peter
P.S. Og du, hvis du kjenner deg igjen i dette, så vet du allerede noe viktig.
Du har det i deg.
Du trenger ikke å bli noe nytt.
Du trenger ikke bli noe du ikke er.
Du trenger bare fortsette med det du allerede gjør og det du allerede er, men få en ny og bedre struktur rundt det.
