Alle pårørende til rusavhengige må finne sin måte å håndtere den utmattende alarmberedskapen på. Det finnes ingen fasit. Oda (ungen) begynte å ruse seg da hun var 13 og Vigdis (mora) skjønte at familien trengte hjelp som pårørende før Oda selv innså at hun hadde et rusproblem.
«Det var ikke lett å sende ungen min ut igjen da hun kom hjem på natta, og være standhaftig på at hun ikke fikk være rusa hjemme. Men jeg ville ikke bidra til å «asfaltere veien» til gravstøtta hennes. De som ikke tror at mammahjertet mitt alltid har banka for henne, tror feil. Men for meg var det ikke noe valg. Vi måtte sette grenser. Vi måtte slutte å gjøre det som ikke funka.»
I dag er Oda nykter og studerer barnevern. Hun forteller her hvordan hun har opplevd foreldrenes grensesetting og valg.
